Trollelgen, 1921

Denne boka er, etter mange sin mening, den beste Mikkjel Fønhus har skrevet. Her blir vi kjent med elgen Rauten som bygdefolket kaller han, for han rauter som ei ku i de mørke høstkveldene. Elgen som skal ha sjelen til Redalssvensken i seg, trollelgen med det halve øret, dyret som ingen kan felle, verken hund eller jeger. Dessuten setter han ikke vanlige spor som elger flest, og folk begynner å tro at han er et åndelig vesen. Det er sjelden man får syn på trollelgen og de fleste jegerne vil ikke jakte på ham. Vi får høre om elgjegeren Gaupa og børsa hans som han kaller Uværet og hunden hans som heter Bjønn. Bare jegeren Gaupa gir seg ikke, jakten på den største elgoksen blir som en besettelse for han, og det blir en jakt på liv og død. Handlingen foregår i Sør-Aurdal.

Sitat fra boka: «På Kloppmyrhøgda, ytterst i Rendalen, står en elgokse, den rører seg ikke. Det er i gryet, mørke og lys blander seg, dyr stiltrer varlig mot daglegeret, tråkker litt rundt, kruller seg sammen og lar øyelokkene falle. De få døgnets timer er slutt da døden og livet tar favntak med hverandre. Men her og der ligger en bloddråpe som en rød fuktig blomst på marka, og her og der ligger en løs fjærhaug, som om fuglen har kledd av seg. Men hin fuglen trenger ingen fjær mer.

Elgoksen på Kloppmyrhøgda rører seg stadig ikke. Hodet flyter over synsranda og står klart mot dagningshimmelen, som flammer over austfjellet lik en gul sjø. Hornene er som kjerr, og mellom takkene på den blinker en døende morgenstjerne med veik sølvglans. Det er ikke noe levende dyr som står der, det er en gjenganger fra de utdødde dyreslekter, en dyreånd fra de evige jaktmarker…»