Fra uminnelige tider har Begnaelva sust gjennom Sør- Aurdal. Gjennom den trange elvedalen med en kjøvd og kald tone om vinteren. Med en linnere og mjukere tone i sommerkveldene.
Kanskje var elvesusen noe av det første den vesle gutten hørte, som ble født i landhandleriet ved elvekanten i Hølera- bygda 14. mars 1894. I så fall var det noe nesten symbolsk i dette, for suset fra naturen sjøl og det store skaperverket var noe som skulle følge denne gutten fra vogge til grav og føre han inn på veger som ikke var vanlig i denne vesle skogsbygda.
I voksen alder, når han stod ute på Nissebakkin og så utover elva, sa han ofte:
Det e noko rart med denna elvesusen, det e både det fyste og det siste mø høre her i bygde.
Og det var nettopp slik det skulle gå…

Barndommen

Hadde alt gått tradisjonelt for seg, så skulle Mikkjel ha vært gardbruker på nordre Fønhus. Faren, Arne Mikkelsen Fønhus, var odelsgutt, men dårlig helse alt i ung alder, gjorde at han ga fra seg garden til broren Erik og overtok hans landhandel i stedet. Slik gikk det til at Mikkjel vokste opp her. Arne Mikkelsen hadde blitt spådd av ei omvandrende finnekjerring mens han var unggutt. Hun sa at han skulle få to sønner og den ene skulle komme til å drive med noe som ikke var vanlig i denne vesle skogsbygda, sies det.
Da Mikkjel var to år, døde Arne Mikkelsen og moren Olava, født Storsveen,satt igjen med toåringen og broren på et halvt år. Hun gikk tøffe tider i møte, som enke bare 27 år gammel.
Det fortelles at Mikkjel skilte seg ut alt i barndommen. På skolen ved å være skoleflink og på fritida ved å være ekstra oppfinnsom.

Ungdomsår og utdanning

Mor Olava leide ut butikken og hit kom bygdefolk for å handle og også for å slå av en prat. Det stod en brunmalt benk bakerst i det vesle lokalet og her satt folk og fortalte og diskuterte. Men bak disken stod en smågutt med ørene på stilk og lyttet på dem. Særlig på skogskarene som pratet om ting de hadde opplevd i skog og mark. Mikkel syntes det var spennende som eventyr! I blant hadde de med seg dyreskinn som de solgte til handelsmannen og smågutten fantaserte rundt disse dyra. Om mjuke labber som listet seg i skogssnarene, om vingeslag og skogsmystikk. Da han ble stor nok, fikk han være med noen av karene til skogs på jakt og fisketurer og han ble bare mer og mer betatt av alt som hadde med skog og natur og gjøre.

Det var ikke så greit for Olava å få endene til å møtes. Noe offentlig støtte til ei ung enke kom ikke på tale den gangen rundt 1900- tallet. Heldigvis fikk de to småguttene en skog som farsarv fra besteforeldrene på Fønhus.
Dette sammen med utleie av butikken gjorde at de klarte seg og fikk til og med utdannelse da de kom opp i tenårene. Ikke mange fikk det den gangen. Etter konfirmasjonen bar det til skogs med de fleste gutter og i arbeid som tjenestejenter eller håndverkere for jentene. Mange gode evner visnet nok fordi de aldri fikk brukt dem.
Mikkjel og Olaf begynte på middelskolen i Aurdal. Her var det friluftsinteressen vaknet for alvor for Mikkjel. I helgene fartet han rundt i skog og mark, overnatta gjerne i høyløer, jaktet og fisket. Når klassen var samlet i klasserommet mandag morgen, følte han at han hadde opplevd noe fint, som de andre ikke hadde tatt del i. Dette snakket han om i eldre år.
På denne tida begynte han å forme tanker og følelser på papiret og fikk også sine første ting på trykk. Det aller første var ei skildring som stod i bladet ”Norske gutter” og het På harejagt. Men navnet sitt torde han ikke å skrive under…
Å se sine egne tanker på trykk ble en inspirasjon til å fortsette å skrive små skildringer fra skogs- og fjelltraktene.

Seinere ble det artium på to år ved Ragna Nielsens private gymnasium i Kristiania. Her sleit Mikkjel fælt. For det første var det hardt arbeid å klare tre års pensum på to og dessuten vantrivdes han over alle grenser. Sinn og tanke var heime i Valdres og alt som der var. Seinere har han skrevet om denne tida og om ” den tunge Kristianialufta som smakte og luktet kull!” Likevel var det et stort øyeblikk da han kunne sette studentlua på hodet. Det var langt mellom folk som kunne gjøre det heime i Valdres i de tider.

Han fortsatte med sine små skriverier til aviser og blader. Men nå kom ubønnhørlig det store spørsmålet om hva han skulle bruke artiumen sin til. Bestemor hadde håpet på en akademisk løpebane, hun hadde tross alt strevet og slitt for å skaffe han utdannelse så langt. Mikkjel var usikker. Bare en ting var sikker, det måtte være et yrke han kunne utøve på landet! Han kom aldri til å bli et menneske som kunne trives i travle gater og trange kontorer.
Han tenkte på dyrlegestudiet ei stund, men oppdaget at det inneholdt mye kjemi, noe som hadde vært han en vederstyggelighet på gymnaset. Dessuten måtte en helt til København på veterinærhøgskolen i de dager. Så valgte han jusen i stedet, men det skulle vise seg å bli ei kortvarig affære. Han syklet inn til Kristiania fra Valdres og deltok på sin første forelesning. Den omhandlet romersk arverett og Mikkjels blå øyne ble store under luggen! Nei, noe så tørt og kjedelig ville han sandelig ikke kaste bort tid på!
Og dermed satte han seg på sykkelen og tråkket heim til Valdres igjen, etter tre kvarters jusstudium! Heim til åser og fjell, elver og bekkesig…
Løypa var lagt…

Egentlig stod han nå på dørstokken til et atskillig mer fargerikt liv enn juristen eller veterinæren kunne han gitt han.

Debuterer som forfatter

Men mor Olava var rasende! Her hadde hun slitt og strevd for å skaffe gutten utdannelse og så satt han bare på kjøkkenkammerset og skreiv, når han ikke fløy i åser og fjell med fiskestang og børse! Nei, dette samsvarte dårlig med drømmene hun hadde hatt for eldstegutten…

En dag han satt og snakket med en gammel mann uti Garthusgrenda, fikk han høre historien om husmannsgutten Hans Trefothaugen, som bygdefolket kalte Tjuv- Hans. Han var vel det vi i dag hadde kalt en samfunnstaper. En fattig stakkar som stal, drakk og sloss for å hevde seg. Et slagsmål endte med at han stakk til skogs og levde gjømt i årevis. Den siste tida levde han i ei berghole på auståsen i Begnadalen og denne kollen heter fortsatt Tjuvhanskollen.

Mikkjel ble så fasinert av denne historia at han satte seg ned på kjøkkenkammerset heime på Lundby og skreiv debutboka si ”Skoggangsmand”. Året var 1917 og forfatteren var blitt 23 år gammel. Boka vakte oppsikt og han fikk gode kritikker. Nobelprisvinneren danske Johannes V. Jensen skreiv i ”Politiken”:

Der er norsk luft, streng og ubønnhørlig natur. En ny mann som forstår sig derpå, har det i sig og kan sige det, er nu trådt frem.

En kolossal oppmuntring og dessuten ble mor Olava litt blidere…
I disse årene – og for så vidt resten av livet – vandret han mye. Nå ble det Vassfartraktene som han ble betatt av og som ble et hjertebarn for han for alltid. To år seinere kom ” Der villmarken suser” og nå slo han virkelig gjennom. Boka begynner slik:

"Dette var en aprilnatt i Vassfaret. En natt med tynn hoggeskare og sus fra skog. Innpå i vest strålte Venus og himmelens stjernebilder gjorde sin nattvisse tur over jorden. Mellom kalkhvite fjell krøkte Vassfaret nordover. Det var en trang fjelldal uten folk, men villdyr skreik og villmarka mullet ødets og vårnattas sang.”

Etter å ha lest boka, sendte Fritjof Nansen et brev til Mikkjel Fønhus der stod det bl.a.: Min oppriktige lykkønskning med denne villmarkas og naturoppkommets hymne, som det har vært en glede å lese, fra først til sist.

Nå hadde Fønhus virkelig funnet plassen sin, en plass som nok passet han bedre enn en akademisk karriere!
I 1921 kom ”Trollelgen”. Den bygde på motiv fra Vassfaret og Vidalen. Trollelgen er et dyr der et menneske har gått i dyreham og som det er umulig å få drepende skudd på. Det er naturmystikk, villmark og drama i denne boka.
Det ble bra kritikker denne gangen også og boka ble noen år seinere filmet. Filmen blir regnet som en klassiker blant norske stumfilmer.
Et nytt brev fra Nobelprisvinneren: Sæt Dem nu et mål: For hele Norge!

Delvis som et resultat av dette tipset, begynte Fønhus nå å reise hele landet på kryss og tvers, stadig på jakt etter stoff. Det å leite opp stoff, hadde han forresten fått litt trening i mens han en kortere periode var journalist i Norske Intelligenssedler. Alt han kom over ble notert ned i notisbøker, til bruk seinere. Og reisesirkelen ble stadig videre. Det ble alle de nordiske landene, Europa, Canada, Afrika, Færøyene osv.
Alt resulterte i bøker, noveller, reiseskil dringer og kåserier.
Fønhus hadde den oppfatningen at en ikke kunne skrive skikkelig om ting før en hadde opplevde situasjonen sjøl. Han gikk 50-km i Holmenkollen før han skreiv ”Skiløperen”. Han vasket gull i Finnmark og skreiv seinere ”Gullgravere”. Tømmerhogst i Canada ble til ”Ontarioskogen” osv.
Under alle disse ekspedisjonene kom han ut for mye rart. Han ble f. eks. arrestert i Sveits, mistenkt for å ha ranet en tysk bank. Han rodde i en robåt fra Femunden til Karlstad, ble overkjørt av politimesteren på Gjøvik, måtte bryte seg inn i ei hytte i Skaget for å berge livet ei stormfull vinternatt, for å nevne noe. Men aldri for galt til å være godt for noe, det ble stoff å skrive om fra alt sammen.

Noen hundre meter nord for barndomsheimen Lundby, bygde han sin egen heim rundt 1926-27. Stedet kalte han Nissebakkin, etter en gammel historie fra stedet. Fra skriverommet i andreetasjen her kom den ene boka etter den andre i alle år siden. Og ikke minst artikler og opprop til aviser og blader om hjertesakene hans, som først og fremst var å ta vare på dyr og natur for seinere generasjoner. Han gikk til angrep på forbrukersamfunnet og på hensynsløs jakt på alle rovdyr. Han mente at alt var satt inn i den store sammenhengen fordi både planter og dyr, luft og vann har en jobb å gjøre for at det hele skal balansere.
Det var tidlige tanker og ikke særlig grobunn for dem i 20- 30-årene. Han fikk mye motbør, men var sterk nok til å stå i mot. I dag er dette noe alle politiske partier har på programmene sine og noe alle er klar over er slik. Så er også Fønhus gjerne kalt Den første naturverneren.

Et annet særtrekk ved Mikkjel Fønhus var den enkle livsstilen. Nøysomhet er livskunst var en av hans paroler. Og han levde deretter, sjøl om økonomien nok kunne ha rommet noe annet!

Han var svært skeptisk til den teknologiske utviklingen. Han mente den skapte rastløshet og ødela mange av de herligheter skaperen har gitt oss til forvaltning. Bildur innover urørte fjell er som å spille hambo under altergangen i kirka, skreiv han et sted.

Han var stolt av valdresdialekten sin og snakket den i alle sammenhenger. Mange dialektord brukte han også i det han skrev, uten at det ble påtrengende. Det å snakke dialekt ble ikke alltid sett på med blide øyne i de tider, men han fikk nok mest anerkjennelse tross alt. Så snakket han den også på en fin måte, – han hadde en egen måte å gli på vokalene så den ble klangfull. Valdres Mållag ga han kulturprisen for 1973, post mortem, for dialektbruken.

Trass i mye motstand i mange år, opplevde han å få begeistring for tankene om natur- og miljøvern i eldre år. I 1967 ble han æresmedlem i Norges Naturvernforbund og samme år også i Østlandske Naturvernforbund. Han ble utnevnt til Årets dyrevenn, han fikk Kongens gull for arbeidet med norsk natur i 1963 og i 1952 fikk han Statens kunstnerlønn.

"Det e noko rart med denna elvesusen, det e både det fyste og det siste mø høre her i bygde" brukte han å si.

Det gikk slik…En oktobersøndag i 1973 stupte han i skogen nord for Nissebakkin. Til elvesus og sus i tette trekroner – .

En spesiell hendelse ved Bagn kirke da han ble gravlagt, fikk mange til å undre seg og det ble også skrevet om det i avisene: Da seremonien ute på kirkegarden var avsluttet og folk begynte å spre seg, kom et snøgås-reip i fin formasjon fra åsen i sør, enda det var november. Det fløy over kirkegarden, gjorde en sving mot Tonsåsen og kom igjen, enda lågere og i enda finere formasjon. På ny en sveip over kirkegarden og så innover åsene igjen.
Var det en siste hilsen fra skog og fjell og dem som hører til der, til han som hele sitt liv hadde kjempet deres sak?

En vakrere avskjed kunne Mikkjel Fønhus neppe ha ønsket seg.