
Hjertesaker
Utdrag fra Gudbjørg Fønhus Stensruds bok, «Mikkjel – far min»:
Jeg putter en kassett i spilleren heime i stua og setter båndet i gang. Det høres skraping og knitring fra et heller dårlig og gammelt radioopptak. Og så fars røst: Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen.
Det er lenge siden nå, at far reiste inn til Oslo for å sende denne appellen til norsk ungdom. Om naturherligheter og naturfredning, som kåseriet het. Appellen ble sendt 7. mars 1937, den gangen da radioen ikke var blitt noe allemannseie ennå. Jeg kan tenke meg at folk heime i bygda samlet seg hos de få lykkelige radioeierne som fantes, for å høre ”førfattar’n” i radio. Det var sannelig ikke så ofte en kunne høre kjentfolk gjennom høgtalerne!
– Nei, la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade.
– Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, i all fall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin. Vi mekaniserer naturen. Vi bygger bilveier innover herlige, før urørte skogen og fjell. Vi dreper fort og sikkert noe av det beste landet har, nemlig den ville naturen. Ja, om en gjemmer seg bort i den mest bortgjemte krok av fjellet, kan en likevel ikke være trygg for å få en flyvemaskin ramlende over hodet på seg.
– Men hva vil ungdommen i Norge si den dagen da de ikke lenger kan finne den flekken i Norges fjell, fra Jæren til Varangerfjorden der de kan legge seg ned og se opp i himmelen uten å bli irritert av spetakkelet fra en eksplosjonsmotor?
– Nei, la oss stoppe før det er for sent. La oss jage bilene og flyvemaskinene vekk fra skogen og fjellet og la oss få bjønn tilbake i stedet!
– Til neste vinter vil jaktloven på ny komme opp i Stortinget og da vil det rimeligvis også bli spørsmål om å totalfrede bjønn. Da bør landets ungdomsorganisasjoner hjelpe til. Ungdomslagene bør sende inn resolusjoner. De skal fortelle stortingsmennene at den skaden bjønn gjør i Norge, den beløper seg årligårs neppe til en tiendepart av en stortingsmannsgasje. Og disse få hundre kronene for mulig drepte sauer, det har den norske stat råd til å betale. Den vil neppe gå fallitt for det. Sverige har råd til det! Der en bjønn fredet, der er riktig mye bjønn. Og staten betaler de få sauene den tar. Hvorfor skal vi her i landet sette et mindreverdighetsstempel på oss?
– Livet er ikke bare teknikk og sosialøkonomi. Det er også noe som heter romantikk og som noe menneske ikke kan være foruten i en eller annen form. Skogen og fjellet er et oppkomme av romantikk som vi ikke tankeløst skal tilsmusse og tørre ut. Og bamsen som rugger der inne, helten i så mange norske eventyr og sagn, den er som symbolet på denne romantikken.
– Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige. Vi har ikke råd til å miste dette som Welhaven følte, da han en gang fulgte noen skogskarer inn i de dunkle skogene i bjønnetraktene i Ådalen. Den gangen han skrev disse vakre linjene:
– – Jeg kom til skjulte kilder og tjern, der elgen tørsten slikke. Men fuglesangen lød enda fjern som et nynn mellom vindens sukke. Tirilill- Tove, langt, langt borti skove.
Men fars appell var det mange som undret seg over. Hva mente han? Kunne de få bilene som rullet gjøre så mye skade? Og bjønnen, alle seterbudeiers skrekk, – kunne noe vettugt menneske forsvare den? Og teknikken var da bare en velsignelse, som gjorde tilværelsen lettere!
Mange blåste av det hele. Andre ble dugelig arge.
Det er underlig med denne nesten femti år gamle appellen. For den er fortsatt aktuell, og i dag er det uten tvil atskillig flere som deler fars syn fra den gangen. Det var nye tanker, men tida har vel vist at det var framtidsrettet dette han var dristig nok til å hevde foran mikrofonen den gangen i 1937. selv om det lød som formastelig tale for mellomkrigsgenerasjonen, å ta opp natur- og miljøvern. Vi hadde jo så mye å ta av.
Denne aktualiteten ved kåseriet er det vel også som gjør at NRK med jevne mellomrom har plukket det fram fra arkivet og sendt det på ny. Og slik er det jeg har fått fars stemme fra 1937 på kassetten.
Jeg kjenner så godt igjen fars uttrykk og måte å ordlegge seg på. Men stemmen er lys og rask, som den har lett for å være på gamle opptak. Men språket hans, – nei, det kan jeg på ingen måte kjennes ved! For han snakker jo et slepent riksmål! Han som i alle situasjoner, uten blygsel, brukte valdresdialekta si, rein og ekte! Om han snakket ved høg eller låg, – atn, utn og itn-endingene våre måtte vedkommende bare vær så god å forstå. Gutatn, jentutn, sauitn… For han var stolt av dialekta si, som grammatisk er temmelig velutviklet. Og jeg tviler ikke på at da far i 1963 var på slottet for å takke Hans Majestet for Kongens fortjenestemedalje i gull, da klang Valdres- dialekta uforfalsket.
Men i dette radiokåserier snakket han altså riksmål. Den eneste gangen jeg har hørt det. Men så var det vel heller ikke så beinste å ha ei dialekt i trettiårene.
For far var naturen og alt som hørte den til, noe bortimot hellig. En slags religiøsitet, vokst fram fra nærkontakt med den og en varm innlevelsesevne. Tidlig begynte han å fundere på menneskenes inngrep i naturen. Ville ikke dette hevne seg? Kunne en gripe inn i balansen uten at naturen selv tok skade av det? Og var ikke villdyra satt der fordi de hadde en plass å fylle i det store spillet? Hadde ikke de også livets rett?
Som ganske ung begynte han å gjøre andre delaktige i tankene sine, men han sådde på steingrunn de første årene. Industrialismen vokste utover bygdene, teknikken overtok mer og mer og det gamle bondesamfunnet forandret seg med stadig raskere fart. Det ble en ny livsstil også i bygdene. Det var upopulært at en person kom og hevet en advarende pekefinger og forkynte at alt det nye også hadde minussider ved seg. Og når i tillegg denne personen også kjempet for at rovdyr, som det var få igjen av, ikke måtte utryddes fra faunaen vår, – ja, da var det mange som mumlet om bakstreversk tullprat.
Fars bøker fra før krigen er preget av konflikten mellom naturen og alt dette nye. Aller tydeligst finner en det i boka ”Veien over fjellet”, hvor han skildrer hvordan den nye tida forandrer både fjellgarden Bergo og menneskene som bur der.
Nå må jeg jo innrømme at jeg synes fortellingen er malt i altfor mye svart-kvitt og at den er temmelig ensidig. Den ble da også mottatt med blandede følelser blant publikum og oppnådde ikke de helt store salgstallene i 1939. Kritikerne smilte helst litt overbærende til tendensen i fars bok, men Kristian Elster skrev i Aftenposten: – Men det er angriperens rett ikke å tenke på forsvaret – særlig her hvor forsvaret har tiden på sin side.
Far må ha vært en ensom ulv i den tida. En enslig idealist som ikke hadde lyst til å slippe taket i det han mente var rett. Visst overdreiv han i synet på fredning og vern av naturen på en del felter – folk skal tross alt leve av den også – men overdrivelser er vel en vanlig tendens når det kommer nye tanker. – Den som vil vekke, må overdrive! skrev Alexander Kielland til sin bror prosten!
Etter krigen begynte opplagstallene å stige igjen. Flere og flere fikk forståelsen for kjærligheten til det opprinnelige og enkle. Han fikk sin egen menighet på en måte, som også følte dragning mot naturen og alt dens vesen. Og de årvisse Fønhus- bøkene lå seinhøstes i stabler på bokhandlerdiskene. Det gikk jo så mange av dem.
Han fikk oppleve at ungdommen tok synet hans til sitt bryst. De siste årene fikk han utallige leserbrev fra unge mennesker og han ble et populært særoppgavetema i den videregående skolen.
I tida etter krigen og fram til hans død ble altså naturverntanken bare sterkere og sterkere, både i organisasjoner og styre og stell. Og jeg vet han satte stor pris på det da han ble utnevnt til æresmedlem i Norges naturvernforbund i 1967.
I referatet fra landsmøtet står det følgende: ”Forfatteren Mikkjel Fønhus ble æresmedlem av NNV. Med bakgrunn i et forslag fra Oppland Naturvern og etter enstemmig innstilling fra styret, ble forfatteren Mikkjel Fønhus utnevnt til æresmedlem av Norges Naturvernforbund for gjennom sitt mangeårige forfatterskap å ha bidratt vesentlig til en allmenn forståelse av naturverntanken.” Æresmedlem av Østlandske Naturvernforening ble han samme år.
(«Mikkjel, far min» – bok av dattera Gudbjørg Fønhus Stensrud)

Naturen er grusom, men menneskets natur verre.
– Av Sonja Jølsen
Forfatteren og dyrevennen Mikkjel Fønhus ble av Foreningen til dyrenes beskyttelse under generalforsamlingen 27. februar d.å. utpekt til ÅRETS DYREVENN. Et populært valg, som de tilstedværende varmt sluttet seg til – og hyllesten var spontan og ekte.
Mikkjel Fønhus har i en rekke bøker, artikler og foredrag opp igjennom årene vist oss hvilke verdier vi har i den uberørte natur – og hva var vel naturligere enn at denne skogenes og viddenes høvding i selveste Naturvernåret fikk den heder han fortjente for sitt mangeårige virke for dyr og natur?
Det er spesielt rovdyrenes sak som har ligget ham på hjertet – disse forfulgte og misforståtte uunnværlige medskapninger i naturen. Utryddet med de grusomste fangstredskaper – vi kan nevne saksen – og utsatt for en kontinuerlig hets opp til våre dager! At nettopp MENNESKET – den største parasitt på jordoverflaten – tillater seg å oppnevne seg til dommer over denne del av jordens fauna, er ganske fantastisk! Rovdyrene har sin spesielle misjon i naturen og er et nødvendig ledd i den økologiske kjeden. Dertil følger de sin natur og dreper for å få næring til sin kropp – og dreper på den måten som de av naturen er innrettet til.
Naturen er grusom – men den unatur menneskene påtvinger sine omgivelser overalt hvor de trenger frem er direkte livsfiendtlig – og rammer alt liv, dyr som planter, og kan til slutt gjøre vår planet ubeboelig. Det er grusomhet i høyeste potens. Hvilke lidelser vil ikke de siste generasjoner av liv på en stadig mer utarmet planet gjennomgå før den siste innskrumpede frukt er spist, den siste forgiftede fisk fortært og den siste lerketrille forstummet?
La oss hedre Mikkjel Fønhus ved å innrømme at ”Du har rett!”. Vi kan ikke miste noe av dette du viser oss. Jorden er en deilig planet – grønn og fruktbar, med surstoff og livgivende solstråler, en beskyttende atmosfære. Et yrende liv fra moldens fundamentale ørsmå levende organismer og til de høyere former for liv som vi henregner oss under.
Planeten Tellus – vårt hjem – er en grønn gren å sitte på i Universet, hvor vi sitter side om side etter naturens rangorden. Alle må få sin plass på grenen! Kapper vi av et stykke av grenen for å kvitte oss med en, fra vårt skjeve synspunkt, uønsket del av faunaen eller floraen, så faller vi alle ned i det store intet.
—-
Med et talerør som Mikkjel Fønhus er det håp for våre forfulgte og plagede medskapninger – og for oss. Måtte mange lytte – og omsette i handling – slike menns råd i Det europeiske naturvernår 1970. Takk, Mikkjel Fønhus.
(Skrevet i anledning utnevnelsen til ”Årets dyrevenn” 1970.)