Reinsbukken på Jotunfjell, 1926

Inspirasjonen til boka "Reinsbukken på Jotunfjell" fikk Mikkjel Fønhus etter å ha vært med Helge Oppdal på reins-jakt i Jotunheimen i 1923. Fortellingen om Sølvbukken og jegeren er en fengslende fortelling. Boka starter slik.

”I hin tida var det at Sylvbukken levde, at reinskytteren Stuttleggen for i fjella med Langfredagsrifla – Ved Brandbustrøndé, der Høystakka freser fra Gravarfjellet og ned i Bygdin, der ble Sylvbukken født en vårnatt, på skaren, mens fjellet lå i dimt månelys og drømte om sommer. Mor hans var en vanlig villreinsimle, som var kommet langt fra aust for å legge kalven sin der på Brandbustrøndé. Hvorfor kom hun nettopp dit? Jo, de kalvedigre semlene brukte gjerne dra dit, og semla var sjølv født der, en maidag da sollyset var så kvasst at det møtte de ømme øynene hennes som et slag med det samme hun var kommet ut av mora. Og nå, da hun sjølv skulle ha kalv, ble hun besatt av en jagende trang etter Brandbustrøndé. Det var med henne som med alle semler, at der de sjølv møtte lyset for første gang, dit trådde de med sitt eget ufødte avkom. Og da var det ingen avstand som hindret og ikke noe fjell så høgt og langt at de ikke gikk rundt. Denne semla hadde holdt seg helt aust mot Glitretind; men hit til Brandbustrøndé hadde hun nå sprunget og gått, med lite kvil og lite mat, drevet av en trang som hun sjølv ikke kunne tenke over eller styre, bare lystre. Nå sto semla der på Brandbustrøndé, en slak skråning mellom fjell og vatn. Hun så at der var kommet semler før henne. Et stykke nordpå mørknet det noe på snøen; det kunne være en stein, som sola hadde brånet snøen av. Men det var en annen reinsemle, med en to dager gammel kalv ved sida. Vårnatta her oppe ved fjellsjøen var blikkstill, men kald. Mens semla lå der på skaren, sank halvmånen. Under berghamrene på vestsida av Bygdin krøp skugger fram.”