Løvene i Kilimatui, 1931
På 1920-tallet reiste Mikkjel til Afrika for å erfare den afrikanske villmarken. Den gang var hele dette veldige kontinentet fortsatt preget av kolonitidens styre. Mikkjel var i Øst-Afrika, Kenya og Uganda, dette var engelske kolonier. Hans skildringer preges av dette. Boka handler mye om det norske viltforvalteren Per Børje og hans opplevelser. Det er likevel løvene i Kilimatui som får mest oppmerksomhet. Den store hannløven Simba beskrives som herskeren over sitt territorium. Igjen maner Mikkjel fram beskrivelse av denne særegne naturen og ikke minst dyrelivet og dyrenes verden her.
Boka slutter med et kapittel han kaller Herskeren. Et sitat derfra:
«En levende urtidsdrøm er den underlige verdensdelen der fader Sol vandrer over og ser ned, på mørkegrønt hav av urskog, på svære åpne sletter, på grå dovne floder, og på illgule ørkener, som glimter skjærende mot det hetedirrende himmeltaket. Varme hav favner drømmelandet. Men bakover gjennom alle tider, som ingen penn har skildret, da var det alltid slik at mennesker og dyr stirret skremt mot brungule, smygende kropper i graset på slettene og i den mystiske mørket i jungelen. Alle skalv for Simba. Den fryktelige. Den nådeløse. Engang ut i tidene kom mennesker med den bleike huden. Mange skalv for den hvite mann. Men han selv skalv for Simba. Den kvite tvang den innfødte i kne. Men gjennom nettene hørtes brølet fra en hvis sinn ikke lot seg temme og tyne.»