Det skriker fra Kverrvilljuvet, 1920
Dette var Mikkjel Fønhus' tredje utgivelse og ble umiddelbart en stor suksess. Med denne boka var han nå etablert som en betydelig forfatter i de litterære kretser. Dette er en roman om vill natur og rovfuglers kamp for å overleve. Kverrvilljuvet som han kalte det, er et trangt elvejuv i elva Hølera i Sør-Aurdal.
Boka starter slik: "Den eldgamle krokfurua står og huker seg innpå høgdene mot Soppdalsfjella. Hundre somre kom. Hundre vintre gikk. Furua sto der. Et udødelig vesen under sol og stjerner. Treet er eldre enn mosen på stien og stubbe i skogen. Siden den første, fingerlange plantespiren stakk hode opp av marken, er dyreslekter født og blitt til muld igjen, har fostret andre slekter, som også har lukket øynene og vendt tilbake til jorden. Og skrikene deres var alltid de samme. Når han søkte hunn, når klo søkte levende kjøtt, når blodet silte varmet og dampende fra kropp som gav livet fra seg"
Dette er historien om hønsehauken som har reir i Kverrvilljuvet, hit kommer den tilbake år etter år: «Langt der nede, der de tverrbratte dalsidene møter hverandre, skyller elva langs bergveggene. Det er høler her, djupe og svarte, med gammel aure som har tatt let etter vatnet og blitt mørk. Av og til stikker den hodet opp i lufta etter en fivril, og så glir den ned i djupet igjen, der det alltid er natt. Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står sola rett over, og da skinner den i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skugge der nede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet. Det er hit hunnhauken flyr»