En kolossal oppmuntring og dessuten ble mor Olava litt blidere…
I disse årene – og for så vidt resten av livet – vandret han mye. Nå ble det Vassfartraktene som han ble betatt av og som ble et hjertebarn for han for alltid. To år seinere kom ” Der villmarken suser” og nå slo han virkelig gjennom. Boka begynner slik:

Dette var en aprilnatt i Vassfaret. En natt med tynn hoggeskare og sus fra skog. Innpå i vest strålte Venus og himmelens stjernebilder gjorde sin nattvisse tur over jorden. Mellom kalkhvite fjell krøkte Vassfaret nordover. Det var en trang fjelldal uten folk, men villdyr skreik og villmarka mullet ødets og vårnattas sang.”

Etter å ha lest boka, sendte Fritjof Nansen et brev til Mikkjel Fønhus der stod det bl.a.: Min oppriktige lykkønskning med denne villmarkas og naturoppkommets hymne, som det har vært en glede å lese, fra først til sist.

Nå hadde Fønhus virkelig funnet plassen sin, en plass som nok passet han bedre enn en akademisk karriere!
I 1921 kom ”Trollelgen”. Den bygde på motiv fra Vassfaret og Vidalen. Trollelgen er et dyr der et menneske har gått i dyreham og som det er umulig å få drepende skudd på. Det er naturmystikk, villmark og drama i denne boka.
Det ble bra kritikker denne gangen også og boka ble noen år seinere filmet. Filmen blir regnet som en klassiker blant norske stumfilmer.
Et nytt brev fra Nobelprisvinneren: Sæt Dem nu et mål: For hele Norge!

Delvis som et resultat av dette tipset, begynte Fønhus nå å reise hele landet på kryss og tvers, stadig på jakt etter stoff. Det å leite opp stoff, hadde han forresten fått litt trening i mens han en kortere periode var journalist i Norske Intelligenssedler. Alt han kom over ble notert ned i notisbøker, til bruk seinere. Og reisesirkelen ble stadig videre. Det ble alle de nordiske landene, Europa, Canada, Afrika, Færøyene osv.
Alt resulterte i bøker, noveller, reiseskil dringer og kåserier.
Fønhus hadde den oppfatningen at en ikke kunne skrive skikkelig om ting før en hadde opplevde situasjonen sjøl. Han gikk 50-km i Holmenkollen før han skreiv ”Skiløperen”. Han vasket gull i Finnmark og skreiv seinere ”Gullgravere”. Tømmerhogst i Canada ble til ”Ontarioskogen” osv.
Under alle disse ekspedisjonene kom han ut for mye rart. Han ble f. eks. arrestert i Sveits, mistenkt for å ha ranet en tysk bank. Han rodde i en robåt fra Femunden til Karlstad, ble overkjørt av politimesteren på Gjøvik, måtte bryte seg inn i ei hytte i Skaget for å berge livet ei stormfull vinternatt, for å nevne noe. Men aldri for galt til å være godt for noe, det ble stoff å skrive om fra alt sammen.

Noen hundre meter nord for barndomsheimen Lundby, bygde han sin egen heim rundt 1926-27. Stedet kalte han Nissebakkin, etter en gammel historie fra stedet. Fra skriverommet i andreetasjen her kom den ene boka etter den andre i alle år siden. Og ikke minst artikler og opprop til aviser og blader om hjertesakene hans, som først og fremst var å ta vare på dyr og natur for seinere generasjoner. Han gikk til angrep på forbrukersamfunnet og på hensynsløs jakt på alle rovdyr. Han mente at alt var satt inn i den store sammenhengen fordi både planter og dyr, luft og vann har en jobb å gjøre for at det hele skal balansere.
Det var tidlige tanker og ikke særlig grobunn for dem i 20- 30-årene. Han fikk mye motbør, men var sterk til å stå i mot. I dag er dette noe alle politiske partier har på programmene sine og noe alle er klar over er slik. Så er også Fønhus gjerne kalt Den første naturverneren.

Et annet særtrekk ved Mikkjel Fønhus var den enkle livsstilen. Nøysomhet er livskunst var en av hans paroler. Og han levde deretter, sjøl om økonomien nok kunne ha rommet noe annet!

Han var svært skeptisk til den teknologiske utviklingen. Han mente den skapte rastløshet og ødela mange av de herligheter skaperen har gitt oss til forvaltning. Bildur innover urørte fjell er som å spille hambo under altergangen i kirka, skreiv han et sted.

Han var stolt av valdresdialekten sin og snakket den i alle sammenhenger. Mange dialektord brukte han også i det han skrev, uten at det ble påtrengende. Det å snakke dialekt ble ikke alltid sett på med blide øyne i de tider, men han fikk nok mest anerkjennelse tross alt. Så snakket han den også på en fin måte, - han hadde en egen måte å gli på vokalene så den ble klangfull. Valdres Mållag ga han kulturprisen for 1973, post mortem, for dialektbruken.

Trass i mye motstand i mange år, opplevde han å få begeistring for tankene om natur- og miljøvern i eldre år. I 1967 ble han æresmedlem i Norges Naturvernforbund og samme år også i Østlandske Naturvernforbund. Han ble utnevnt til Årets dyrevenn, han fikk Kongens gull for arbeidet med norsk natur i 1963 og i 1952 fikk han Statens kunstnerlønn.

Det e noko rart med denna elvesusen, det e både det fyste og det siste mø høre her i bygde, brukte han å si.

Det gikk slik…En oktobersøndag i 1973 stupte han i skogen nord for Nissebakkin. Til elvesus og sus i tette trekroner - .

En spesiell hendelse ved Bagn kirke da han ble gravlagt, fikk mange til å undre seg og det ble også skrevet om det i avisene: Da seremonien ute på kirkegarden var avsluttet og folk begynte å spre seg, kom et sædgåstog i fin formasjon fra åsen i sør, enda det var november. Det fløy over kirkegarden, gjorde en sving mot Tonsåsen og kom igjen, enda lågere og i enda finere formasjon. På ny en sveip over kirkegarden og så innover åsene igjen.
Var det en siste hilsen fra skog og fjell og dem som hører til der, til han som hele sitt liv hadde kjempet deres sak?

En vakrere avskjed kunne Mikkjel Fønhus neppe ha ønsket seg.