Fra uminnelige tider har Begnaelva sust gjennom Sør- Aurdal. Gjennom den trange elvedalen med en kjøvd og kald tone om vinteren. Med en linnere og mjukere tone i sommerkveldene.
Kanskje var elvesusen noe av det første den vesle gutten hørte, som ble født i landhandleriet ved elvekanten i Hølera- bygda 14. mars 1894. I så fall var det noe nesten symbolsk i dette, for suset fra naturen sjøl og det store skaperverket var noe som skulle følge denne gutten fra vogge til grav og føre han inn på veger som ikke var vanlig i denne vesle skogsbygda.
I voksen alder, når han stod ute på Nissebakkin og så utover elva, sa han ofte:
Det e noko rart med denna elvesusen, det e både det fyste og det siste mø høre her i bygde.
Og det var nettopp slik det skulle gå…

Hadde alt gått tradisjonelt for seg, så skulle Mikkjel ha vært gardbruker på nordre Fønhus. Faren, Arne Mikkelsen Fønhus, var odelsgutt, men dårlig helse alt i ung alder, gjorde at han ga fra seg garden til broren Erik og overtok hans landhandel i stedet. Slik gikk det til at Mikkjel vokste opp her. Arne Mikkelsen hadde blitt spådd av ei omvandrende finnekjerring mens han var unggutt. Hun sa at han skulle få to sønner og den ene skulle komme til å drive med noe som ikke var vanlig i denne vesle skogsbygda, sies det.
Da Mikkjel var to år, døde Arne Mikkelsen og moren Olava, født Storsveen,satt igjen med toåringen og broren på et halvt år. Hun gikk tøffe tider i møte, som enke bare 27 år gammel.
Det fortelles at Mikkjel skilte seg ut alt i barndommen. På skolen ved å være skoleflink og på fritida ved å være ekstra oppfinnsom.

Mor Olava leide ut butikken og hit kom bygdefolk for å handle og også for å slå av en prat. Det stod en brunmalt benk bakerst i det vesle lokalet og her satt folk og fortalte og diskuterte. Men bak disken stod en smågutt med ørene på stilk og lyttet på dem. Særlig på skogskarene som pratet om ting de hadde opplevd i skog og mark. Mikkel syntes det var spennende som eventyr! I blant hadde de med seg dyreskinn som de solgte til handelsmannen og smågutten fantaserte rundt disse dyra. Om mjuke labber som listet seg i skogssnarene, om vingeslag og skogsmystikk. Da han ble stor nok, fikk han være med noen av karene til skogs på jakt og fisketurer og han ble bare mer og mer betatt av alt som hadde med skog og natur og gjøre.

Det var ikke så greit for Olava å få endene til å møtes. Noe offentlig støtte til ei ung enke kom ikke på tale den gangen rundt 1900- tallet. Heldigvis fikk de to småguttene en skog som farsarv fra besteforeldrene på Fønhus.
Dette sammen med utleie av butikken gjorde at de klarte seg og fikk til og med utdannelse da de kom opp i tenårene. Ikke mange fikk det den gangen. Etter konfirmasjonen bar det til skogs med de fleste gutter og i arbeid som tjenestejenter eller håndverkere for jentene. Mange gode evner visnet nok fordi de aldri fikk brukt dem.
Mikkjel og Olaf begynte på middelskolen i Aurdal. Her var det friluftsinteressen vaknet for alvor for Mikkjel. I helgene fartet han rundt i skog og mark, overnatta gjerne i høyløer, jaktet og fisket. Når klassen var samlet i klasserommet mandag morgen, følte han at han hadde opplevd noe fint, som de andre ikke hadde tatt del i. Dette snakket han om i eldre år.
På denne tida begynte han å forme tanker og følelser på papiret og fikk også sine første ting på trykk. Det aller første var ei skildring som stod i bladet ”Norske gutter” og het På harejagt. Men navnet sitt torde han ikke å skrive under…
Å se sine egne tanker på trykk ble en inspirasjon til å fortsette å skrive små skildringer fra skogs- og fjelltraktene.

Seinere ble det artium på to år ved Ragna Nielsens private gymnasium i Kristiania. Her sleit Mikkjel fælt. For det første var det hardt arbeid å klare tre års pensum på to og dessuten vantrivdes han over alle grenser. Sinn og tanke var heime i Valdres og alt som der var. Seinere har han skrevet om denne tida og om ” den tunge Kristianialufta som smakt og luktet kull!” Likevel var det et stort øyeblikk da han kunne sette studentlua på hodet. Det var langt mellom folk som kunne gjøre det heime i Valdres i de tider.

Han fortsatte med sine små skriverier til aviser og blader. Men nå kom ubønnhørlig det store spørsmålet om hva han skulle bruke artiumen sin til. Bestemor hadde håpet på en akademisk løpebane, hun hadde tross alt strevet og slitt for å skaffe han utdannelse så langt. Mikkjel var usikker. Bare en ting var sikker, det måtte være et yrke han kunne utøve på landet! Han kom aldri til å bli et menneske som kunne trives i travle gater og trange kontorer.
Han tenkte på dyrlegestudiet ei stund, men oppdaget at det inneholdt mye kjemi, noe som hadde vært han en vederstyggelighet på gymnaset. Dessuten måtte en helt til København på veterinærhøgskolen i de dager. Så valgte han jusen i stedet, men det skulle vise seg å bli ei kortvarig affære. Han syklet inn til Kristiania fra Valdres og deltok på sin første forelesning. Den omhandlet romersk arverett og Mikkjels blå øyne ble store under luggen! Nei, noe så tørt og kjedelig ville han sandelig ikke kaste bort tid på!
Og dermed satte han seg på sykkelen og tråkket heim til Valdres igjen, etter tre kvarters jusstudium! Heim til åser og fjell, elver og bekkesig…
Løypa var lagt…

Egentlig stod han nå på dørstokken til et atskillig mer fargerikt liv enn juristen eller veterinæren kunne han gitt han.

Men mor Olava var rasende! Her hadde hun slitt og strevd for å skaffe gutten utdannelse og så satt han bare på kjøkkenkammerset og skreiv, når han ikke fløy i åser og fjell med fiskestang og børse! Nei, dette samsvarte dårlig med drømmene hun hadde hatt for størstegutten…

En dag han satt og snakket med en gammel mann uti Garthusgrenda, fikk han høre historien om husmannsgutten Hans Trefothaugen, som bygdefolket kalte Tjuv- Hans. Han var vel det vi i dag hadde kalt en samfunnstaper. En fattig stakkar som stal, drakk og sloss for å hevde seg. Et slagsmål endte med at han stakk til skogs og levde gjømt i årevis. Den siste tida levde han i ei berghole på auståsen i Begnadalen og denne kollen heter fortsatt Tjuvhanskollen.

Mikkjel ble så fasinert av denne historia at han satte seg ned på kjøkkenkammerset heime på Lundby og skreiv debutboka si ”Skoggangsmand”. Året var 1917 og forfatteren var blitt 23 år gammel. Boka vakte oppsikt og han fikk gode kritikker. Nobelprisvinneren danske Johannes V. Jensen skreiv i ”Politiken”:

Der er norsk luft, streng og ubønnhørlig natur. En ny mann som forstår sig derpå, har det i sig og kan sige det, er nu trådt frem.